Veggmaleri er en av de eldste malerformene. For eksempel, i primitive samfunn, skåret mennesker forskjellige figurer på hulevegger for å registrere hendelser og uttrykke følelser; dette er de tidligste bevarte veggmaleriene. Gamle sivilisasjoner som Egypt, India, Babylon og Kina har bevart mange gamle veggmalerier. Veggmaleri blomstret under den italienske renessansen, og produserte mange kjente verk. I mitt land, siden Zhou-dynastiet, har palasser og til og med graver blitt dekorert med veggmalerier. Med fremveksten av religiøs tro ble veggmalerier mye brukt i templer, klostre og grotter (som Mogao-grottene i Dunhuang og Yongle-palasset i Ruicheng). landet mitt bevarer et stort antall kjente buddhistiske og taoistiske veggmalerier. Noen av disse relikviene har blitt oppført som verdensarvsteder, og tjener som testamenter til vår gamle sivilisasjon.
Som et supplement til arkitektur gjør veggmalerienes dekorative og forskjønnende funksjoner dem til et viktig aspekt av miljøkunst. De fleste eksisterende forhistoriske malerier er hule- og klippeveggmalerier, de tidligste dateres tilbake omtrent 20 000 år. Fragmenter av veggmalerier fra Qin-dynastiets palass i Xianyang, Shaanxi, Kina, dateres tilbake 2300 år. Veggmalerier blomstret også under Han-dynastiet og Wei-, Jin- og Nord- og Sør-dynastiene, med mange avdekket siden det 20. århundre. Tang-dynastiet var vitne til en gullalder av veggmalerier, eksemplifisert ved verk som Dunhuang-veggmaleriene og Kizil-hulene, som representerte høydepunktet av veggmaleri på den tiden. Etter Song-dynastiet avtok veggmaleriet gradvis. Etter 1949 opplevde den en vekkelse og utvikling. Veggmalerikomplekset ved Beijing Capital International Airport ble ferdigstilt i 1979. Deretter ble veggmalerier kontinuerlig lagt til nye bygninger, med mange verk som demonstrerte innovasjon og utvikling innen kunstnerisk uttrykk, produksjonsteknikker og integrering av tradisjon og utenlandsk erfaring.
